Er ikke denne internett-farsotten snart over?

Jo, det er den. I følge min venn, jeg mener Facebook-venn, Synne. Og Synnes opprydning på internett har vind i seilene. Det fikk GCI Communiqué nylig erfare. One down, (cirka) 750 kommunikasjonsselskap, 50 000 twittere og 3,5 millioner internettbrukere to go. I Norge. Når “kunnskapsfolk” og deres klienter er avruset på kommunikasjon, og transisjonen gjennom tilførsel av søtlig Synne-bloggmetadon er fullendt, hva står vi igjen med, Synne? Et tradisjonelt byttesamfunn på gatehjørnene hvor 4 egg og en skinkebog skifter hender i bytte mot en analyse av nord-sør-konflikten? Og er du ikke selv fanget i de samme kjønnsrollene du har avdekket, i egenskap av å ”rydde opp” på internettet? Hva vil du “servere oss” når du har ryddet ferdig og roper oss inn for å spise? Og hva er igjen å spise nå som mat er blitt drivstoff og selv kjøttprat-Thomas har flyktet fra ernæringsliv til næringsliv?

Men Synne er ikke alene, melder Dagbladets digital kultur-korrespondent selvransakende. Er det for seint å hoppe av? Forklare den slettede Facebook-profilenmed ungdommelige lettsinn? Hva ligger egentlig bak denne enkle, rustikke framtidsaktsomheten? Dette freidige pågangsmotet som deles av han som gikk tilbake til firkantede hjul, fordi kjerren hans trillet fra ham. Han som, tross helhetlige motforestillinger, meldte seg inn i Nasjonal Samling på D-dagen, pga. den innovative landbrukspolitikken deres. Han som demonterte modemet sitt og fisket fram bibliotekkortet fra bunnen av skuffen.

Hadde det bare vært så enkelt å melde seg ut av samfunnet. Men, nei. Som jeg sa til en venn (nevner ikke navn), så hjelper det ikke at han har meldt seg inn, ut, inn, og så ut igjen av Facebook. En gang på Facebook, alltid på Facebook. De fantomsmertene han kjenner i hypofysen sin er digitaliserte fragmenter av sjelen som fortsatt svever omkring på Facebook sin server. Like lite som Esther Pirelli kan fornekte at hun engang var en mann, Simen Agdestein at han var med på “Skal vi danse?”, kan tidligere brukere frasi din identitet som Facebook-medlem. Alle vil huske de åpne, nysgjerrige blikkene som kløktig skjulte alderdomstegnene i tilfelle den de var forelsket i på ungdomsskolen skulle finne dem på Facebook.

Facebook ødelegger ikke folks liv. Folk ødelegger folks liv. Bruk det til noe konstruktivt. Ingen vil vite om du er trøtt eller skal til Syden, uansett. Innspill fra internettskeptikerne utbes og vil gjensidig bli besvart per flaskepost, gitt at Gulfstrømmen ikke har latt seg forvirre av Al Gore.